Eventyrstund i Det hvite hus
Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa dro ikke til Washington for å bli fortalt eventyr. Han reiste til USA for å redde avtaler og program som har betydd en hel del for hele Afrika.
Det kom nok ikke helt ut av det blå at Sør-Afrikas president kunne komme til å havne i trøbbel da han reiste til Washington i mai. Forholdet mellom de to landene har gått fra sånn helt ok men litt anspent, til veldig dårlig, i løpet av de fire månedene Donald Trump har sittet i presidentstolen, blant annet grunnet Trump-administrasjonens hang til konspirasjonsteorier de virker å ha plukket opp på internett.
Fra før var det knuter på tråden over Sør-Afrikas forhold til land som Russland og Israel, USA har ment at Pretoria har vært for vennlig mot førstnevnte, og for kritisk til sistnevnte. Men med Trumps gjeninnsettelse gikk det raskt utfor, i rask rekkefølge suspenderte Trump avtaler som holdt deler av det sørafrikanske helsesystemet oppe, og innvilget en liten gruppe afrikaaanstalende hvite, såkalte afrikanders, asyl «på grunn av forfølgelse og folkemord». Så truet Washington med toll på tredve prosent.
President Cyril Ramaphosa fra African National Congress (ANC) stilte derfor vel forberedt, med blant annet regjeringskollega og landbruksminister John Steenhuisen fra Democratic Alliance (DA) -som selv er afrikander. De hadde også med seg Sør-Afrikas rikeste mann, luksusmerkemagnat Johann Rupert (også afrikander) og fagforeningsleder Zingiswa Losi. I et åpenbart frieri til Trump var også to golfstjerner med. Som Ramaphosa selv sa, et bredt utvalg, i hans gamle venn Nelson Mandelas ånd.
Seansen begynte ganske bra, som en samtale om handel, om forhold mellom to land, og tok en svingom oppom fredsprosessen i det Østre Kongo, før den krasjlandet i en videoframvisning som ifølge president Trump skulle bevise det angivelige folkemordet som finner sted i Sør-Afrika. Videre vinket han med en bunke papirer med artikler om det samme, hvor et av bildene altså viste seg å ikke være fra Sør-Afrika i det hele tatt, men fra det før nevnte Kongo.
Men Ramahosa tok det pent, han har jo hørt dette før. Ikke minst i perioden 1990-1994 da han på vegne av ANC forhandlet med Apartheidregimet om en fredelig overgang til demokratisk styre i Sør-Afrika. Hevnangrep på den hvite delen av befolkningen var jo nettopp noe av de Ramaphosas motparter den gang fryktet, og som ANC måte være garantist or at ikke skulle finne sted. I de tredve årene som har gått siden Sør-Afrika fikk flertallsstyre har imidlertid landet slit med høye forekomst av kriminalitet. At hvite, afrikaanstalende bønder skal være spesielt utsatt er imidlertid avvist blant annet her, og her.
Myten om det «hvite folkemordet».
Myten om at det foregår et folkemord på hvite afrikanders i Sør-Afrika er jo ikke ny, den har sitt opphav i afrikandernasjonalismen, som vokste fra i Sør-Afrika etter boerkrigene (1880-81, 1899-1902). I denne argumenteres det for at de afrikaans-talende hvite (det er også veldig mange med blanda opphav som har afrikaans som morsmål i Sør-Afrika) utsettes for forfølgelse og undertrykkelse. Noe de jo også ble av britene under de nevnte krigene. Dette paranoide verdensbildet ble statsideologi da Nasjonalistpartiet vant valget i Sør-Afrika i 1948 (bare et hvitt mindretall fikk stemme) og etter hvert innførte lovverket vi kjenner som Apartheid.
Ifjor spilte vi en tredelt serie om Sør-Afrikansk politikk, du kan høre første episode her:
I det som i Sør-Afrika er kjent som overgangsårene, fra rundt 1989 til det første frie valget i 1994, boblet gamle myter opp til overflaten igjen. I disse årene så man også en økende lovløshet i Sør-Afrika, som også førte til mord på hvite bønder som bodde avsidesliggende. Retorikken til deler av frigjøringsbevegelsen hjalp heller ikke. Selv om den største organisasjonen, ANC, tok avstand fra sanger med fraser som «kill the boer» (som man kunne høre et utdrag av i Trumps video, framført av nå opposisjonspolitiker Julius Malema) var det mye frustrasjon og sinne i befolkningen. Det igjen fyrte opp under frykt, særlig hos den afrikaanstalende hvite minoriteten. Noen gikk inn i Afrikaner Werstandsbeveging (AWB) – en ytterliggående bevegelse stiftet på begynnelsen av 1970-tallet. I overgangsperioden utførte AWB flere terrorangrep og havnet i direkte konfrontasjon med den sørafrikanske staten. AWBs mål var å avspore den demokratiske prosessen i landet, og opprette en egen etnostat.
Men det fantes også andre overlevninger av mer ekstrem afrikandernasjonalisme, blant annet i en fagforening stiftet alt i 1913 – Mynverkersunie (MWU), en fagforening for å ta vare på hvite gruvearbeidere. MWU argumenterte, som AWB, gjennom 1970- og 1980-tallet at Apartheid var et for liberalt system. Som AWB og et par andre småpartier var MWU mot avviklingen av raskeskillesystemet.
AWB og MWU er bare to av en hel skog av små partier og bevegelser som har overlevd på den ytterste høyrekanten i Sør-Afrika gjennom de siste tredve årene. Men der AWBs noe aparte stil og åpne nazisympatier etter hvert gjorde dem til et marginalt problem, har MWUs arvtagere kledd seg opp pent, og tatt på seg imaget som en konservativ forkjemper for hvite afrikanders. Og her kommer man altså fram til Afriforum, lobbygruppen som ser ut til å ha fått gjennomslag i Det hvite hus for sine påstander om at det pågår et hvitt folkemord i Sør-Afrika. Gruppa oppstod rundt 2006 og har produsert mye av materialet som flyter rundt på høyreekstreme nettsteder om Sør-Afrika, inkludert youtubedokumentarer. I Sør-Afrika er gruppen imidlertid fortsatt marginal. Ett av partiene som må sies å stå dem nærmest, og som har opphavet sitt samme sted som AWB og MWU er Vryheidsfront Plus ( Frihetsfronten – FFP). De fikk i overkant av 200.000 stemmer ved valget ifjor men har seter i det sørafrikanske parlamentet. De har også gått inn som støtteparti i regjeringskoalisjonen som ledes av ANC og DA.
Handel og terror
Men Ramaphosa reiste ikke til Washington for å bli fortalt eventyr. Han var der for å redde sørafrikanske arbeidsplasser, og unngå ekstratoll. Og for å skjønne bakgrunnen til det må vi også se på forholdet hele Afrika har hatt til USA siden 1994. Under den kalde krigen ble forholdet mellom USA og Afrika ofte diktert av den kalde krigen. Dette endret seg først et godt stykke ut på nittitallet da president Bill Clinton inntok det hvite hus. I 1998 var presidenten på en rundreise til hele sju afrikanske stater. Underveis anerkjente han både USAs mørke historie som slavestat, særlig under besøkene til Senegal og Ghana. Og noen av supermaktens mer nylige feiltrinn, som støtten til Apartheidstaten i Sør-Afrika. I sistnevnte fulgte Clinton Nelson Mandela, som bare et tiår tidligere hadde stått på amerikanernes terrorliste, på et besøk tilbake til fangeøya Robben Island.
Men det var først og fremst handel som sto på plakaten for Clintons rundreise. I mai 2000, mot slutten av sin embetstid, signerte presidenten den såkalte AGOA-avtalen – African Growth and Opportunity Act – en handelsavtale med 32 afrikanske stater.
Det var den neste presidenten som skulle få æren av å implementere AGOA, nemlig George W. Bush jr. Kritikere av avtalen mente den gjorde det vanskeligere for afrikanske land å skjerme seg fra det tidligere totusentallets frihandelsgospel, avtalen ble allikevel beholdt av de fleste landene. I Bush jr. sin tid gjorde sikkerhetspolitikken for alvor tilbakekomst i forholdet mellom USA og Afrika. USA hadde lenge vært til stede militært på kontinentet, blant annet som en del av FN-styrken i Somalia på tidlig nittitall. Men nå ble innsatsen trappet opp, og nye avtaler om militært samarbeid inngått. I 2002 overtok amerikanerne Camp Lemmonier i Djibouti, fra den franske fremmedlegionen. Det kommende tiåret skulle denne bli viktige blant annet i en opptrapping av droneangep, på begge sider av Adenbukta.
Men det som kanskje skulle bli den mest varige følgen av Bushs regjeringstid i Afrika var et program satt i gang for å stoppe HIV/Aids- epidemien som tidlig på 2000-tallet var på sitt mest omfattende. Pepfar som programmet omtales som er antatt å ha reddet 26 millioner liv, mange av dem i Afrika, og har vært med på å stoppe en global HIV-epidemi. Programmet ble suspendert tidligere i år da den nye administrasjonen gikk løs på USAID, for Sør-Afrikas del betød dette at 17 prosent av finansierigen til landets HIV/Aids-programmer falt bort.
Barack Obama, selv sønn av en kenyaner, bygget videre på sine forgjengeres Afrikapolitikk, uten de store bruddene. Men i hans periode ble det også mer trøbbel. Krigen mot terror, som han hadde arvet av sin forgjenger var på ingen måte over i Afrika, og amerikanernes sikkerhetssamarbeid med afrikanske land ekspanderte stadig. I 2011 var amerikanerne med da Libyas president Muammar Gaddafi ble avsatt, etter en operasjon som dels skapte en diplomatisk avstand mellom flere afrikanske land og Europa og USA. Året etter ble flere amerikanske diplomater drept da en islamistgruppe stormet ambassadebygninger i Benghazi i nettopp Libya. Året etter trappet amerikanerne opp kampen mot islamister i Afrika, med en samarbeidsavtale med blant annet Niger, sør for Libya. Sjøl om Obama var mer populær enn sine forgjengere på kontinentet, utgjorde ikke hans presidenttid noen stor endring for afrikanerne flest.
I sin første periode ble Donald Trump kanskje mest kjent i Afrika for å ha kalt afrikanske land «shithole countries», en uttalelse som skapte en del diplomatiske knuter på tråden. Utover det virket det ikke som om Trump var særlig interessert i kontinentet, perioden fram til 2020 er først og fremst prega av at øverstkommanderende ikke ser ut til å bry seg, ikke engang med å utnevne nye folk til ledige ambassadørstillinger eller nøkkelposisjoner i Utenriksdepartementet, som kan bry seg for ham. Selv om Joseph Biden og demokratene så forsøkte å finne tilbake til gammel Afrikaform var det helelr ike under hans tid noen store skifter.
Det har endret seg raskt med Trumps andre periode. Allerede dager etter innsettelsen skrev han under ordren som frøs all amerikansk bistand, så lot han sørafrikafødte Elon Musk hakke opp direktoratet som administrerte dette, USAID. Med trusler om toll på mellom 10 til 50 prosent på varer fra Afrika er i realiteten AGOA død. Avtalen kulle etter planen forlenges denne sommeren.
Det er særlig denne siste avtalen Ramaphosa dro til Washington for å redde. At USA og Sør-Afrika nå snakker igjen etter noen turbulente måneder, på tross av eventyrstunden i Det hvite hus, ses på som positivt. Også for andre afrikanske land som nå lurer på hvordan de skal forholde deg til Washingtons skiftende utspill og humør.
Deler av denne teksten er en omarbeidet versjon av flere kommentarer jeg tidligere har skrevet for blant annet Dagsavisen og Panoramanyheter.. Teksten er sist oppdatert 23.05.2025.
Få Afrikansk Politikk rett i innboksen, ved å abonnere her: