Bandittstaten
En ny rapport fra FNs menneskerettighetsrapportører anklager sørsudanske myndigheter for omfattende plyndring av landet, hva er 25 milliarder oljedollar egentlig brukt til?
Det har vært spent i Sør-Sudans hovedstad Juba etter at myndighetene 11. september gjorde det klart at de vil stille visepresident Riek Machar for retten for blant annet høyforræderi og forbrytelser mot menneskeheten. Samme kveld ble Machar, som har sittet i husarrest siden 26. mars, fratatt visepresidentposten.
Ikke mindre amper har stemningen blitt denne uka etter at FNs spesialrapportør for menneskerettigheter til Sør-Sudan, Yasmin Sooka, holdt en pressekonferanse i Kenyas hovedstad Nairobi.
I to år har Sooka og kollegene Barney Afako og Carlos Fernandez tatt for seg menneskerettighetssituasjonen i Sør-Sudan, og funnet at en av årsakene til at den er så dårlig i det krigsherjede landet, er omfattende plyndring av landets statsinntekter.
Oljeinntektene bortevekk
Beregninger Sooka og hennes team har gjort viser at Sør-Sudan siden uavhengigheten i 2011 har tjent om lag 23 milliarder amerikanske dollar på olje. I tillegg er det tatt opp lån på framtidig oljeproduksjon på minst 2,2 milliarder. Det betyr at Sør-Sudan de siste fjorten årene har hatt oljeinntekter på mer enn 25 milliarder dollar (med dagens kurs bortimot 250 milliarder kroner). Dette er nesten like mye som landet har mottatt i bistand og nødhjelp – her viser beregningene at Sør-Sudan har mottatt rundt 27,5 milliarder.
Men i motsetning til bistanden, som måles og evalueres i flere ledd hos organisasjonene, donorene og i FN-systemet, er ikke oljeinntektene like godt gjort rede for. Mye av den 101 sider lange rapporten, er viet en undersøkelse av landets statsfinanser, basert på det vi kan vite, gjennom vedtatte budsjett, faktisk pengebruk og spredte regnskap. Det viser at smuler går til felt som utdanning og helse. Nesten ingenting til matsikkerhet eller utvikling av for eksempel jordbruk og industri. Og dette i et land der de humanitære organisasjonene anslår at rundt ni millioner av landets tolv millioner innbyggere trenger humanitær assistanse (de har forøvrig ikke midler til dette i år, men har som mål å nå seks av de ni millionene).
Dette har gjort at Sør-Sudan nå ligger på 192de plass av 193 mulige på FNs utviklingsindeks. for øyeblikket står landet ikke bare ovenfor nye uroligheter og en stor bølge emd flyktninger fra krigen i nabolandet Sudan, men også alvorlig sult og mulig hungersnød i flere deler av landet. Ett av ti spebarn lever ikke opp, og skulle de gjøre det vil kun en tredel starte på grunnskolen.
Rapporten er en knusende dom over det nåværende regimet i Juba, de hadde ved uavhengigheten i 2011 langt bedre økonomiske utsikter enn nabolandene. Alt i alt mener rapportørene at korrpusjonen er så omfattende og alvorlig at den altså er en hovedårsak til at sørsudanere flest, og særlig kvinner og barn, ikke får oppfylt sine grunnleggende rettigheter, som rett til liv og trygghet, helse og utdanning.
Klientstaten
Så, hva brukes Sør-Sudans statsinntekter på? I de siste årenes vedtatte budsjetter kan man gjerne merke seg tre ting, det ene er det regulære budsjettet, som i stor grad går til å dekke inn lønninger i administrasjonen, men særlig i sikkerhetsapparatet. Det andre er en bit satt av til å håndtere statsgjeld landet har tatt opp på tross av oljeinntekter. Det tredje er det såkalte “olje for vei”-programmet. Det utgjør rundt en tredel av budsjettet, men får tildelt rundt 60 prosent av oljeinntektene (som igjen står for rundt 85 prosent av alle statsinntekter i Sør-Sudan). Alle som har forsøkt å kjøre litt rundt på veinettet i Sør-Sudan har sett lite til resultatene, noe også FN-rapporten slår fast.
Mellom 2020 og 2025 var det Benjamin Bol Mel som styrte “olje for vei”-programmet. Bol Mel står nær president Salva Kiir, og har i det siste fått en del forfremmelser vi skal komme tilbake til. FN-rapporten beskriver programmet Bol Mel inntil nylig overså for en slags hemmelig plan for å få penger ut av budsjettet og dermed parlamentets kontroll, og over til presidentens kontor. Det startet med at Bol Mel eide en rekke selskaper som fikk kontrakt til å bygge de omtalte veiene, etterhvert ble kontraktene større og større, og resultatene mer og mer unnvikende. Samtidig gikk mer av oljeinntektene rett inn i programmet. I en periode i 2024, mens mesteparten av Sør-Sudans oljeproduksjon lå ned grunnet krigen i Sudan, gikk 100 prosent av oljeinntektene til de lovede veiene. På samme tid gikk det aller meste av Sør-Sudans statlige ansatte helt uten lønn, det sørsudanske pundet opplevde hyperinflasjon og det ble erklært hungersnød i deler av landet.
Det betyr ikke at dette programmet utelukkende går til president Salva Kiir og hans familie og venner. Sannsynligvis går store summer til å smøre og holde i gang et klientnettverk av allierte både i politikken og sikkerhetsstyrkene. Den som sitter på pengesekken, i dette tilfellet “olje for vei”-programmet, sitter på den økonomiske og politiske makta i landet. Og dermed også makta over krig og fred.
Norge viktig donorland
Så hvorfor skal vi bry oss? Norge er fortsatt en del av den såkalte Troikaen for Sudan og Sør-Sudan. Sammen med Storbritannia og USA har Norge vært blant landets sterkeste støttespillere, og er fortsatt en av landets største donorer. Siden 2018, da den siste fredsavtalen ble underskrevet, har Norge vekselsvis vært landets femte eller sjette største donor. Dette er langt over våre nordiske naboer. Hvert år har vi sendt et sted mellom 700 og 850 millioner kroner til landet. Summen går til nødhjelp, til å understøtte sivilsamfunnet og til tiltak for å sikre fredsprosessen i landet. I 2023 var det samlede bidraget på 825 millioner, i 2024 nede på 618. I den perioden FNs rapportører mener landet har hatt 250 milliarder kroner i oljeinntekter (2011-2024) har Norge bidratt med i overkant av åtte milliarder i bistand. Det gjør ikke bare Norge til en av Sør-Sudans største donorer, men også Sør-Sudan til en av Norges største mottakere av bistand, både i form av nødhjelp, og mer langsiktig hjelp.
Norge er altså et av landene som holder befolkningen i Sør-Sudan i live, mens myndighetene glatt overser dem. Og det utgjør et paradoks for oss, å ikke yte bistand til Sør-Sudans befolkning betyr for mange av dem den visse død, og helt klart et svært vanskelig liv. Samtidig kan donorene ende opp med å holde i live et regime som ikke vil ta ansvar for egen befolkning. Og den andelen av bistanden som går til å sikre fredsarbeidet og styrke sivilsamfunnet er ikke nok til å sikre verken freden eller en politisk utvikling som kan gi folk medbestemmelse.
Tronfølgestriden
Så hvor går Sør-Sudan videre? Benjamin Bol Mel står på USAs sanksjonsliste. Men har allikevel klart å bygge videre på sitt imperium i naboland og region. I forkant av Riek Machars husarrest i vinter, ble Bol Mel også gitt en visepresidentpost. Så ble han gjort til nesteleder i partiet- Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM). Med disse nye titelene har han måttet gi fra seg ansvaret for “olje for vei”- programmet, det styres nå av Kiirs datter Adut Kiir, som har fått tittelen spesialrådgiver ved presidentens kontor.
Den siste uka, mens advokatene til Machar i all hast forsøkte å få klarhet i tiltalen mot den tidligere visepresidentenRiek Machar, fikk Benjamin Bol Mel ytterligere et par titler. Det tilhører sjeldenhetene i toppen av sørsudansk politikk at de som får posisjoner ikke har gått gradene i den tidligere geriljabevegelsen Sudan Peoples Liberation Army (SPLA). Likevel fikk Bol Mel, med lite kjent militær bakgrunn, sist uke et opprykk til nest høyeste grad i arvtageren South Sudan Peoples Defence Forces (SSPDF), generalløytnant. Timer senere ble det klart at han også fikk generaltittel hos landets nasjonale sikkerhetstjeneste (NSS). Det betyr at Bol Mel nå er nestkommanderende under Kiir både i regimet, i partiet, og i hæren og sikkerhetstjenesten. Og med Kiirs sviktende helse, en nestkommanderende med utsikt til snarlig opprykk.
Bol Mels raske karriere til toppen av sørsudansk politikk har skapt bølger. Både i partiet og sikkerhetstjenestene er det folk som er satt til side, og utover den støtten som kan kjøpes, er han heller ikke særlig populær i videre kretser. Det gjør tronspillet i Juba fortsatt farlig, den dagen president Salva Kiir går bort. Det er ikke sikkert alt kan kjøpes for oljedollar.
Rapporten har inkludert et tilsvar fra sørsudanske myndigheter, der de anklager FN-rapportørene for å gå utenfor sitt mandat ved å analysere økonomien, når deres mandat var å rapportere om menneskerettigheter. Sørsudanske myndigheter mener også at rapporten legger for lite vekt på eksterne årsaker til den økonomiske krisa i Sør-Sudan, som gjentatte perioder med stopp in oljeproduksjon grunnet krangel med Sudan, og siden krig i Sudan.
Les mer om den politiske krisa i Sør-Sudan her: